|

Kirkens enhet og alvoret med splittelser

Den kristne kirke er etter Bibelen én. Denne enheten er ikke først og fremst organisatorisk, men åndelig: Ved evangeliet og sakramentene er alle troende forenet i Kristus i «den usynlige kirken». Likevel understreker både Bibelen og kirkehistorien at splittelse i «den synlige kirken» er av det onde.

Bibelsk grunnlag

Flere bibeltekster understreker kirkens enhet. I Efeserne 4:4–6 beskrives kirken som «én kropp» med «én Herre, én tro, én dåp». I Johannes 17:21 ber Jesus om at de troende skal være ett, slik Faderen og Sønnen er ett. Paulus advarer også sterkt mot splittelser i menigheten (1 Kor 1:10–13) og oppfordrer kristne til å «bevare Åndens enhet» (Ef 4:3).

Lutherske bekjennelsesskrifter

Den augsburgske bekjennelse artikkel 7 lærer at kirkens enhet står på evangeliets forkynnelse og sakramentenes forvaltning. Ytre tradisjoner og seremonier er ikke avgjørende for denne enheten. Det finnes heller ingen fullkomne kirkesamfunn. «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom 3:12) Siden dette gjelder alle mennesker, så gjelder det også alle kirkesamfunn. «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» (Rom 3:23-24) Det er kun kirkesamfunn som avviser dette evangelium som kan sies å være frafalne kirker. Poenget er at vi skal strekke oss langt for hverandre i kjærlighet, og tåle mye (1 Kor 13:7), før splittelser i det hele tatt skal komme på tale. Derfor holdt også reformatorene seg til kirken helt frem til de ble bannlyst.

Kirkehistorien

Idealet har alltid vært å bevare kirken, og bekjempe vranglære innenfra. F.eks. ble kampen mot arianismen på 300-tallet ført gjennom teologiske samtaler og konsiler, ikke ved å etablere nye kirker. «Det Store Skisma» i 1054 var resultatet av en lang prosess, og i minst like stor grad som den handlet om teologi, handlet den om kultur og språk. For begge sidene var splittelsen vond å oppleve, og katolikker og øst-ortodokse har i det siste søkt nærmere fellesskap med hverandre. Også reformatorene på 1500-tallet ønsket opprinnelig reform innenfor kirken, men ble til slutt bannlyste. Reformasjonen var et forsøk på å gjenopprette evangeliets sentrale plass. Splittelsene var ikke frivillige, men påtvungne av Pavekirken.

I vår tid er det dessverre en tendens at konservative kristne splitter kirken ved å lage nye kirkesamfunn når liberal teologi tar over. Det er en underlig historisk realitet at liberale teologer lenge ble værende i kirkene som de var uenige med, mens konservative lager splittelser så snart liberal teologi får overtaket.

Konklusjon

Både Bibelen, bekjennelsesskriftene og kirkehistorien viser at kristen enhet er et grunnleggende gode. Selv om kirken må avvise vranglære, er det å skape splittelse i kirken veldig alvorlig. Derfor bør kristne være svært varsomme med å bryte kirkelig fellesskap, og heller arbeide for reform, sannhet og enhet innenfor kirken man står i.

Bibelsk klagebønn er bønner der Guds folk ærlig roper til Gud i nød og fortvilelse, når hans løfter ikke oppfylles i livet, og når virkeligheten står i skarp kontrast til Guds vilje og gode planer.

Klagebønn oppstår ved urett, lidelse, nederlag eller splittelse. Enken i Luk 18:1-8 klager til en urettferdig dommer fordi hun ikke får det hun har rett på ifølge Moseloven (se f.eks. 2. Mos 22:22-24; 5 Mos 27:19). Vi som Guds folk kan klage til Gud når vi ikke får det vi har rett på ifølge hans løfter. Både vårt evige liv og vår tilstand i dette livet står og faller nemlig ikke på vår fromhet, men på Guds løfter. Og Guds mangfoldige løfter kan ikke svikte!

Kjennetegn ved klagebønnen

Klagebønner og -salmer har noen spesifikke kjennetegn, ikke minst i Salmenes bok:

Rop til Gud: Et direkte rop som «Herre, hør min bønn!» eller «Hvorfor sover du, Herre?» (Sal 44:23). Smerte og lidelse: Ærlige beskrivelser av ofte uutholdelige smerter og lidelser. «Vi drepes dagen lang» (Sal 44:23) eller «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Sal 22:2, sitert av Jesus på korset). Guds løfter: I klagen minner forfatterne Gud på hans ord og løfter, som står i kontrast til deres opplevde virkelighet. Løftet om Davids evige trone i 2 Sam 7:16 smuldres ved bortførelsen til Babel: «Alt dette har kommet over oss, enda vi ikke glemte deg» (Sal 44:18). Krav om inngripen: Forfatterne roper til Gud om å gjøre noe. «Reis deg! Forkast oss ikke for alltid!» (Sal 44:24). Tillit: Til tross for lidelsen har den klagende en nærmest urokkelig tillit til Gud. «Jeg setter ikke min lit til buen, det er ikke sverdet som redder meg. Nei, du har frelst oss fra fienden, dem som hater oss, gjorde du til skamme.» (Salme 44:7-8) Lovsang og håp: De fleste klagesalmer inneholder lovsang til Gud. «Kongeveldet hører Herren til.» (Sal 22:29) Bare Salme 88 blir værende i mørket. Salmenes bok har en overvekt av klagesalmer i begynnelsen, og en overvekt av lovsanger i slutten.

Klagebønn skiller seg fra murring, som preget israelittene i ørkenen (2. Mos). Murring retter seg mot mennesker, er preget av bitterhet, og inneholder ofte falske forestillinger («kjøttgrytene i Egypt»). Bibelsk klagebønn er rettet mot Gud i tro og tillit.

Eksempler fra Bibelen

Omtrent en tredjedel av Salmenes bok er klagesalmer. Her er noen eksempler.

Individuelle: Salme 3, 5-7, 12, 13, 22, 42-43 («Min sjel tørster etter Gud»), 51, 69, 88, 102, 130 («Fra dypet roper jeg»). Kollektive: Salme 44 (nederlag til tross for trofasthet), 74, 79, 80 («Reis oss opp igjen, la ditt ansikt lyse!»), 83, 89. Andre bibelsteder: Jobs bok, Klagesangene (Jeremia sørger over Jerusalems fall), Habakkuk 1 («Hvor lenge skal jeg rope, Herre?»), Jesu rop på korset. I NT knyttes klagen til utholdenhet: Jesus oppfordrer til å «alltid be og ikke miste motet» (Luk 18:1), med løftet: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt?» Jesus avrunder lignelsen om enken og den urettferdige dommeren med å knytte sammen troen og klagebønnen: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?»

Klagebønn er altså et konkret tegn på at et menneske tror på Jesus.

Salme 12

Salme 12 er et eksempel på en klagesalme som er relevant for vår tid:

Frels meg, Herre! De fromme er borte. Det finnes ikke trofaste mennesker mer. Alle taler løgn med sin neste; de snakker med glatte lepper og delt hjerte. Herren skal utrydde alle glatte lepper, hver tunge som taler store ord, de som sier: «I tungen ligger vår makt, vi har leppene med oss. Hvem er herre over oss?» «De hjelpeløse blir undertrykt, og de fattige stønner, derfor vil jeg reise meg nå», sier Herren. «Jeg vil berge den som blir foraktet.» Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem, beskytte dem for alltid mot denne slekten når lovløse går omkring overalt og det usle får makten blant mennesker.

Formål og betydning

Klagebønnen binder tro og lidelse: Den tar urett og smerte alvorlig uten å rasjonalisere («det er nok en mening med dette») eller gi opp i kynisme («det er håpløst»). Klagebønnen er emosjonell og relasjonell – et rop som tømmer hjertet foran Gud. Lidelsens og ondskapens problem løses ikke med logiske slutninger, ved å tenke på problemet, bruke fornuften, og så finne en løsning. Lidelsens og ondskapens problem finner sin løsning i den frimodige klagen til den Gud som er til å stole på, han som har oppfylt sine løfter i og med Jesus Kristus. (2 Kor 1:20) Klagesalmene i Bibelen beveger seg som regel fra sorg til håp, og peker til syvende og sist mot oppstandelse og et gjenopprettet fredsrike. Jesus selv klaget, tok vår nød på seg, og lover å komme igjen. Klagebønnen motvirker distraksjoner og selvtillit, og kaller til omvendelse: «Salige er de som sørger» (Matt 5:4).

I dag kan vi klage til Gud over at hans folk er splittet. Vi kan klage når løftene om Åndens frukt eller Guds vern mot det onde ikke oppfylles, og når vi opplever sykdom/død. Klagen er Guds gave til sitt folk. En dyrebar skatt som vi må ta vare på.

Martin Luthers theologia crucis (korsets teologi) er begrunnet i apostelen Paulus sine skrifter. Dette gjelder særlig 1 Kor 1:18-25, hvor korset beskrives som «dårskap» for verden og som Guds kraft og visdom. Gud seirer nettopp gjennom Jesu lidelse og død på korset.

Dette står i kontrast til theologia gloriae (herlighetsteologi), hvor menneskets fornuft styrer. I herlighetsteologien mener man at Gud først og fremst er å finne i synlig fremgang og i skaperverket. Luther argumenterte i Heidelbergdisputasen (1518) for at sann kunnskap om Gud bare kommer gjennom korsets ydmykhet og lidelser. Den store Gud åpenbarer seg nemlig i det som er dårskap for verden.

Andre bibelsteder som taler om dette er Jesaja 53, Filipperne 2:5-11, og Galaterbrevet 3:13-14. Her fortelles det at Gud ikke åpenbarer seg først og fremst i sin majestet, men i svakhet og i det anstøtelige. Korsteologien insisterer på at Gud er den som «tar liv og gir liv» (5 Mos 32:39, 1 Sam 2:6), hvor Guds lov dreper det gamle selvet, og nytt liv skapes gjennom evangeliet.

Theologia crucis omfavner klagesang som en del av livet under korset. Ærlige sjeler roper til Gud i fortvilelse (Salme 22 og 42; Jobs bok), de erkjenner sine begrensninger og tar på alvor at Gud noen ganger oppleves som skjult. Slik opplevde Jesus sin Far da han hang på korset og ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27:46, fra Salme 22:1)

Med klagesanger avvises herlighetsteologiens optimisme, samtidig som Guds folk klynger seg til løftene som Gud har åpenbart i Bibelen. Korsteologi oppdrar Guds folk til ydmykhet og tillit. Vårt eneste håp er Gud og hans løfter.